tirsdag 26. februar 2019

Ka er eigentleg sant? Eventyrforteljaren Tor Åge Bringsværd


Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet - og det er alle fortellingers innerste kjerne - at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.
Tor Åge Bringsværd har alltid halde fast på at ting ikkje er usant sjølv om det aldri har hendt. Myter og forestillingar kan ha like mykje sanning og innsikt i seg som den sosialrealismen han har protestert mot heile livet. Slik er det framleis.
"Når du minst venter det" kallar han for ein fragmentroman. Og kanskje er den det for boka er full av små forteljingar og perler.
Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Vi er på 1300-talet. Pietro, tenaren til Marco Polo, er blitt ein eldre mann. Han bur no i Yazd, ein persisk ørkenby. Han høyrer ikkje til her, men hamna her tilfeldig. Han er ein uyghur. I Yazd er dei fleste muslimar, men det er ei lita gruppe som tilhøyrer ildfolket. Eit folk han kan søke ly hjå.
I denne byen finn han seg to gode vener. Den eine er utan tunge, den andre er dekka med pels. Begge er lyttar og kan samtale med han på sin eigen måte.

T. Å. Bringsværd les for publikum på Kapittel 19, Stavanger 
Pietro fortel frå livet saman med Marco Polo, diktar historiar og skapar lys og liv rundt seg. Samstundes lever dei i ei utrygg verd der dei fleste kan vere fienden din. Vi får innblikk i religionskonfliktane, stammekonfliktane, røvarbandar, krigerske herskarar og eventyrarar. Vi får sjå den Pietro som var lært opp til å forsvare Marco Polo og som no ser seg som ansvarleg for den vesle flokken han har i denne byen.

Eg storkoste meg saman med Pietro. Måtte stadig ta fram blyanten og sette ein strek i margen. Dei linene må eg ta vare på. Og dei. Og dei...
Et minne er ikke en kopi av det som har skjedd, det er aldri en nøyaktig gjengivelse av noe avsluttet og endelig, men tvert imot et bilde som aldri kan bli helt ferdig - og som vi i tankene bestandig vil arbeide videre med.
----
Tittel: Når du minst venter det. Fragmentroman
Forfattar:  Tor Åge Bringsværd (Norge)
År: 2018
Sider: 208
Forlag: Cappelen Damm
 


søndag 17. februar 2019

Digital melankoli

Antoine Compagnon har skrive bøkene "En sommer med Montaigne", "En sommer med Proust" og "En sommer med Baudelaire". Bøker som har fått mykje skryt, men som eg må innrømme framleis ligg og ventar på ein sommar der framme.

Boka "Digital melankoli" er innlegg han har hatt i Huffington Post. Her filosoferer han over krykkene sine. Det vil seie alle dei digitale dubbedingsane han er avhengig av og korleis dei pregar livet og heile den digitale verklegdomen vi lever i.
Treng vi intuisjon i denne digitaliserte verda? Kvifor må kommentarfeltet alltid misforstå ka ein meinte? Går det ann å kjempe mot wikipedia når dei meiner dei har den korrekte meininga om deg?

Eit av innlegga er om eit musikkstykke av John Cage. Nemleg 4'33'' (1952). Fire minutt og trettitre sekund stille. Fiksar du så mykje utan at noko skjer? Så samanliknar han det med den moderne verda. Er ikkje 4 minutt og trettitresekund cirka det som er ideell tidslengde i den moderne verda? Video på YouTube, TED-førelesing...

Det er òg eit herleg innlegg om Power Point og det å øydelegge noko som kunne vore eit spennande foredrag.
Compagnon er fransk og opptatt av språk. Svært gjenkjenneleg er bekymringa over all engelsken som på verkar fransken. Små ord som forsvinn. Teikn som blir brukt på feil måte. Og som alle ler av at han er bekymra for. Men med desse små orda forsvinn nyansane. Det du kan seie nøyaktig på morsmålet, blir unøyaktig når engelsken rotar seg inn i morsmålet utan refleksjon.

Boka har mange gode innspel til diskusjon, men er kanskje òg eit døme at blogginnlegg ikkje automatisk blir gode i bokform. Boka kan med fordel lesast med pausar mellom innlegga.
Lett å lese, men eg har ei kjensle av at det forsvann fleire poeng i oversettinga til norsk. Eg sakna fotnoter frå omsetjaren.
Hvordan skal man holde foredrag uten Power Point? Hvordan sykle uten GPS? Hvordan kjøre bil uten TomTom? Her om dagen kom vi til byen Cortona, i solskyggen under åskammen, mens den digitale damen fortsatt påsto at vi hadde flere kilometer igjen, som om hun ville oppfordre oss til å ta en omvei via Perugia. Vi slo av lyden på den tåpelige papegøyen.
---
Tittel: Digital melankoli (Petits spleens numeriques)
Forfattar: Antoine Compagnon (Frankrike)
Forlag: Solum forlag
År: 2016
Omsett av: Agnete Øye

søndag 10. februar 2019

Anything is Possible - eller kanskje ikkje

Den tredje Elizabeth Strout boka måtte jo lesast på engelsk då ho skulle med på reise til utlandet. Minuset med det er at eg fort går glipp av undertonane i gode bøker, plusset er at eg får utfordra engelsken. Fordelen med å lese engelsk på Kindle er at eg kan trykke på ord og få ordforklaringar som hjelper meg vidare.
Yvonne's sandals, with high cork wedges, made her even taller. They gave away to Linda the fact that Yvonne had, in her youth, most likely not come from much. Shoes always gave you away.

Denne boka er bok nr 2 i Amgash-serien. Den første er "Jeg heter Lucy Barton" . Bok nummer to er om det same miljøet og fleire av dei same folka. Vi får oppvekst i fattigdom, foreldre som er stygge med eigne barn, vold, avvisning. Vi får dei som greier seg, som på amerikansk vis lukkast i livet. Men greier dei å bli fri frå fattigdomen? Frå kjensla av å vere ingen? Vere skitten?
Jan Askelund i Stavanger Aftenblad har overskrifta "Keep smiling ligavel". Eg syns den passar godt.

Elizabeth Strout gjer litt av det same som ho gjer i "Olive Kitteridge ". Kvart kapittel er ei lita novelle, men personane knyttar seg til kvarandre på ein måte at du ikkje får heilskapen før du har lese alle. Forfattaren syner oss ulike personar som er knytta til denne vesle staden Amgash. Korleis dei har overlevd. Her er alt frå å rømme frå fortida, fortrenge, til å bli gåande i elendet.
Og er nå alt muleg? Lucy Barton, suksessrik forfattar, besøker barndomslandet sitt og blir eit skikkeleg dementi på at alt ikkje er det. Ho har lukkast, men er ho lukkeleg? Er ho alltid ei lita fattig, oversett jente innerst inne?
she saw Shelly Small as a woman who suffered from the most common complaint of all: Life had simply not been what she thought it would be. Shelly had taken life's disappointments and turned them into a house. A house that, with the clever use of the right architects, had managed to stay within the legal code yet became a monstrosity as large as Shelly's needs
Eg likte dei to første bøkene til Strout og eg heier framleis på forfattaren. Les.

--
Tittel:Anything is Possible
forfattar: Elizabeth Strout
Språk: engelsk (USA)
Forlag: Penguin
År: 2017
ebok

torsdag 24. januar 2019

Frk Oliphant har det absolutt ikkje heilt fint

Verdenssensasjon! Internasjonal bestselger.
Eg er i utgangspunktet svært skeptisk når bøker har slike framsider. Det hjelper heller ikkje at det er Jojo Moyes som uttalar seg. Altså all grunn til å oversjå boka. Men så har det seg slik at det er ei veninne som lurte på om eg ville lese den.  Eg lukka augo for verdenssensasjonar og Moyes og sette i gang.

Aller først: Den rare, pedantiske og vodkadrikkande Eleanor blei eg fort glad i. Ho syns ho både kommuniserer korrekt og oppfører seg korrekt, men blir sett rart på. Det er så mange små koder ho ikkje forstår. Ho har jobb, stad å bu, rytme i livet. Ho held fast på at ho har det heilt fint. Så mykje kan rakne om ikkje dette er mantraet. Men einsemda kjem stadig krypande. Ho er aleine i verda. Har levd deler av livet i fosterheimar. Dei einaste som kjem på besøk er frå sosialkontoret. Ho oppfører seg perfekt, men ingen er nær henne.

Så dukkar Raymond frå IT-avdelinga opp. Ikkje er han pen, ikkje velkledd og så røykjer han. Absolutt ikkje ein mann etter Eleanor sin smak. Men ho har fått ein kompis. Ein som forventar noko av henne og som dreg henne ut i verda og i møte med andre. Ho oppdagar venleiken og omsorga som finst mellom menneska.
Det hadde vært litt av en dag. Jeg følte meg gåen, men samtidig hadde noe utkrystallisert seg i hjernen min. Disse nye menneskene, disse nye eventyrene... denne kontakten. Det var fullstendig overveldende, men til min overraskelse slett ikke ubehagelig. Jeg hadde taklet det forbausende bra, tenkte jeg. Jeg hadde møtt nye mennesker og presentert meg for dem, og vi hadde tilbrakt problemfri tid i hverandres selskap.
 Eleanor kan ingenting om småsnakk og fornærmar folk utan at ho forstår kvifor. Ho seier det jo bare slik det er.
"Kan jeg spandere noe å drikke?" brølte mannen, for å overdøve neste sang. (--) "Nei takk," sa jeg. "Jeg vil ikke ta i mot noen drink fra deg, for da blir jeg forpliktet til å kjøpe en til deg til gjengjeld, og jeg er redd jeg rett og slett ikke er interessert i å tilbringe tiden det tar å drikke to drinker i ditt selskap."
Vi forstår tidleg at Eleanor har ein barndom ho prøver å fortrenge. Eller har fortrengt. Gradvis får vi vite meir og blir bare meir glad i denne kvinna på 31 år.

Så kva blir konklusjonen? Eg ser ikkje verdssensasjonen, men forfattaren har skrive godt om ei kvinne som mot alle odds greier seg. Til tider veldig godt. Eleanor var eit løvetannbarn som utvikla seg til ei einsam og kjempande kvinne. Det er lett å forstå at ho tyr til vodka når helga kjem og det blir god tid til å tenkje.

Av og til elskar eg tjukke bøker. Men for det meste syns eg dei er fulle av overflødige setningar. Setningar eg ikkje treng for å forstå historia. Denne er for lang. Eg hadde forstått lenge før, så den overraskande slutten, klimakset, blei bare eit lite bølgeskvulp.

---
Tittel: Eleanor Oliphant har det helt fint
Forfattar: Gail Honeyman (Storbritannia)
Forlag: Aschehoug
Omsett av: Cecile Winger
Årstal original/norsk: 2017/2018
Sidetal: ca 400



fredag 18. januar 2019

Arr - Jónas, drillen, gaffateip og sjølve livet.

Jónas er 49, fråskilt, heterofil, utan makt og utan sexliv. Men han er nevenyttig og fiksar det kvinner ber han fikse. Han har tre kvinner i livet sitt: mor, ekskone og dotter. Alle heiter Gudrún.
Ho han elskar høgast, heiter i tillegg Vatnalilja.

Livet kjennes meiningslaust. Det kan gå vidare utan han.
Vil verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.
Skal han skyte seg? Henge seg? Men kven finn han først? Vatnalilja? Vil han henne så vondt? Eigentleg vil han bare forsvinne slik at ingen får ekstra bry med han. Men kor kan han forsvinne? Han tek med seg drillen og gaffateip, han skal i alle fall ha utstyret klart om det blir henging, og reiser til eit av dei farlegaste landa i verda. Her har dei møtt døden før.

Kven trur at ein mann med drill, gaffateip og ei raud skjorte bare har tenkt å feriere i eit krigsherja land? Han får i alle fall fikse ei dør, dusj og nokre røyr før han takkar for seg. Han har trass alt drill og teip. Kunne han la desse krigsherja menneska som hadde sett så mykje vondt, ta han ned frå kroken?
Kva er eigentleg viktig? Kva gir livet meining?
Du skal bere di eiga bør, står det i Bibelen. Eller dine eigne arr.

Audur Ava Ólafsdottir har skrive ei bok med humor. Lita og lett. Og samstundes så full av tyngde. Av livet.
Ho fekk Nordisk råds litteraturpris 2018 for denne boka.

I følgje NRK så passar boka for den som likar det absurde og den som handterer kombinasjonen av tragedie og komedie. Ja, sånn kan det òg seiast. Eg likte ho veldig godt.

--
Eg har sagt at eg vil vere med på bokhyllelesing, eit opplegg der vi skal finne bøker i ulesthylla etter visse krav. I januar skulle boka ha raudt omslag. I hylla mi stod den skadeskotne raude stolen og lyste - ARR. Februarboka er gitt ut på 1800-talet.

--
Forfattar: Audur A Olafsdottir
Tittel: Arr (islandsk: Ör)
Forlag: Pax
Sider: 208